Det første trinnet i prosessen med valg av strømningssensor er å bestemme om strømningshastighetsinformasjonen skal være kontinuerlig eller totalisert, og om denne informasjonen er nødvendig lokalt eller eksternt. Hvis eksternt, bør overføringen være analog, digital eller delt? Og, hvis delt, hva er den nødvendige (minimum) dataoppdateringsfrekvensen? Når disse spørsmålene er besvart, bør det foretas en evaluering av egenskapene og strømningskarakteristikkene til prosessvæsken, og av rørene som skal romme strømningsmåleren.

Væsken og dens trykktemperatur, tillatt trykkfall, tetthet (eller egenvekt), ledningsevne, viskositet (Newtonsk eller ikke?) og damptrykk ved maksimal driftstemperatur er oppført, sammen med en indikasjon på hvordan disse egenskapene kan variere eller samhandle. . I tillegg bør all informasjon om sikkerhet eller toksisitet gis, sammen med detaljerte data om væskens sammensetning, tilstedeværelse av bobler, faste stoffer (slipende eller myke, partiklers størrelse, fibre), tendens til belegg og lystransmisjonskvaliteter (ugjennomsiktig, gjennomskinnelig). , eller gjennomsiktig?).

Forventede minimums- og maksimumstrykk- og temperaturverdier bør oppgis i tillegg til normale driftsverdier. Om strømmen kan reversere, om den ikke alltid fyller røret, om slugstrøm kan utvikle seg (luft-faste stoffer-væske), om lufting eller pulsering er sannsynlig, om plutselige temperaturendringer kan forekomme, eller om spesielle forholdsregler er nødvendig under rengjøring og vedlikehold, bør også disse fakta angis.

Når det gjelder rørene og området der strømningsmåleren skal plasseres, bør følgende informasjon spesifiseres: For rørene, retningen (unngå nedadgående strømning i væskeapplikasjoner), størrelse, materiale, tidsplan, flenstrykkklassifisering, tilgjengelighet, opp eller nedstrøms svinger, ventiler, regulatorer og tilgjengelige rettrørslengder.
I tilknytning til området skal spesifiserende ingeniør vite om vibrasjoner eller magnetiske felt er tilstede eller mulig, om elektrisk eller pneumatisk kraft er tilgjengelig, om området er klassifisert for eksplosjonsfare, eller om det er andre spesielle krav som for eksempel overholdelse av sanitær. eller clean-in-place (CIP) forskrifter.

Det neste trinnet er å bestemme det nødvendige målerområdet ved å identifisere minimums- og maksimumsstrømmer (masse eller volumetrisk) som vil bli målt. Deretter bestemmes den nødvendige strømningsnøyaktigheten. Vanligvis er nøyaktigheten spesifisert i prosent av faktisk avlesning (AR), i prosent av kalibrert spenn (CS), eller i prosent av fullskala (FS) enheter. Nøyaktighetskravene bør angis separat ved minimum, normal og maksimum strømningshastighet. Med mindre du kjenner til disse kravene, kan det hende målerens ytelse ikke er akseptabel over hele området.