La oss først se på opprinnelsen til sensorer: for å få informasjon fra omverdenen, må folk bruke sensoriske organer. Det er imidlertid langt fra nok å stole utelukkende på menneskers' s egne sanseorganer i studiet av naturlige fenomener og lover, samt deres funksjoner i produksjonsaktiviteter. For å imøtekomme dette er det behov for sensorer. Derfor kan det sies at sensoren er utvidelsen av menneskelige ansiktsegenskaper, også kjent som elektriske funksjoner.
Etter hvert som teknologien utvikler seg, blir sensorer mer brukt, med prinsipper og strukturer som spenner fra enkle til intelligente. Sensorer har allerede trengt inn i så omfattende felt som industriell produksjon, romforskning, havforskning, miljøvern, ressursetterforskning, medisinsk diagnose, biologisk ingeniørfag og til og med beskyttelse av kulturminner.
Så når ble sendere til? Hva har det med sensorer å gjøre? Hvordan ser du forskjellen mellom sensoren og senderen?
(1) Som vi vet er en sensor en generell betegnelse for en enhet eller enhet som kan måles og konverteres til et brukbart utgangssignal i henhold til en viss lov. Den består vanligvis av et følsomt element og et konverteringselement. Når utgangen fra sensoren er et spesifisert standardsignal, kalles det en sender.
(2), konseptet med senderen er å konvertere ikke-standard elektriske signaler til standard elektriske signaler fra instrumentet, sensoren er det fysiske signalet til elektriske signaler fra enheten, ofte brukt til å snakke om fysiske signaler, nå andre signaler også har (delt inn i to kategorier fysiske sensorer og kjemiske sensorer). Primært instrument refererer til feltmåleinstrumentet eller basestyringstabellen, sekundært instrument refererer til bruken av primærmålersignal for å fullføre andre funksjoner, for eksempel kontroll, display og andre funksjoner på instrumentet.
(3), er sensoren den ikke-elektriske fysiske størrelsen som temperatur, trykk, væskenivå, materiale, gassegenskaper til elektriske signaler eller den fysiske størrelsen som trykk, væskenivå og annen direkte overføring til senderen. Senderen forsterker det svake elektriske signalet plukket opp av sensoren for overføring eller aktivering av kontrollelementet. Eller en signalkilde som konverterer ikke-elektrisk mengdeinngang fra sensoren til elektriske signaler og forsterker dem samtidig for fjernmåling og kontroll. Den analoge mengden kan også transformeres til digital mengde etter behov. Sensorer og sendere utgjør sammen automatisk kontroll av overvåkningssignalkilden. Ulike fysiske størrelser krever forskjellige sensorer og tilsvarende sendere.
Har fremdeles en slags transduser, ikke de fysiske mengdene til elektriske signaler, for eksempel en vannstandsmåler for kjelen til differensialtrykksgiveren, det er den nedre delen av vannet i væskenivåsensoren og den øvre delen av dampkondensatet til transmitteren instrument på begge sider, med differensialdrevet på hver side av den mekaniske forsterkningsenheten for belgen ved hjelp av pekeren, indikerer en nivåmåler langt unna. Selvfølgelig er det elektrisk analog mengde i digital mengde kan også kalles senderen. Ovennevnte er bare en konseptuell illustrasjon av forskjellen mellom en sensor og en sender.
Sensorer og sendere er opprinnelig begrepet termiske instrumenter. Bare prinsippet og bruksbehovet er ikke det samme, blir noe annerledes. Ovennevnte er en omfattende analyse av senderen og sensoren hva forskjellen er.
